Andakt: Å speide etter håpet
Av: Kristin Jenssen
Høsten er på full fart inn i Bodø. Denne høsten har det vært perioder med ganske hardt høstvær med kraftige vindkast og mye regn i kombinasjon med at morgenlyset drøyer lenger utpå dagen. I skrivende stund kan jeg likevel gjennom vinduet se en lysning i horisonten og noen glimt av blå himmel over de vakre, gyldne høstfargene som kryper ned over fjellsidene og som leker med dem krispe høstlufta.
For meg blir det ekstra viktig å speide etter håpet denne høsten. Vi legger bak oss et halvt år hvor mye har vært annerledes. Små og store begivenheter ble ikke slik vi hadde sett for oss. Ulike fellesskap i byen vår, landet vårt og verden vi bor i har måttet tenke kreativt rundt nærhet og møtepunkter. Hvor er håpet å finne?
Dette spørsmålet får tankene mine til å vandre tilbake. Vandre tilbake i tid, sted og rom. 2000 år tilbake til en natt i et helt annet land i en helt annen kant av verden. Til en gjeng disipler på fisketur ute på Tiberiassjøen, som vi kan lese om i Johannesevangeliets 21. kapittel fra vers 1. En vakker historie vi kan hente opp i høstmørket. Disiplene vi leser om har nok kjent på karrig vær og ulike årstider i sitt virke som fiskere. Nå er de ute og prøver fiskelykken, og den natten fikk de ingenting.
Denne fisketuren skjer etter Jesu død og oppstandelse. Jeg vil tro dette var en periode med mye usikkerhet, forbehold og spørsmål for disiplene. De hadde fulgt Jesus noen år. Nå var alt annerledes. Jesus sitt jordiske virke er forbi. Jeg vet ikke om disiplene speidet etter håpet denne natten ute på havet. Jeg vet ikke hvor tankene deres var. Men akkurat denne natten, hvor det kjentes mørkt og håpløst ut uten en eneste fisk i garnet, er det håpet som finner dem.
Inne på strandkanten står Jesus. Han har gjort i stand et bål med fisk og brød på glørne. Han ber disiplene kaste garnet på andre siden. Fisken biter på i overflod. Fisketuren skifter fra en mørk og håpløs natt til gryende lys av håp.
For meg er dette et sterkt bilde på håpet. Jesus som står i soloppgangen i glødende, varme farger. Med et bål som varmer og trøster bort kulde. Med en stemme som bærer ut i nattens mørke og minner oss om at vi ikke er alene.
Måtte denne høsten bli en tid for rom, kjærlighet og varme hvor vi kan kjenne på tryggheten til å speide etter håpet – og hvor vi kan våge å tro at håpet finner oss.